En stund etter at Sinn Féin hadde gitt meg Kevin Lynch-merket (se forrige seksjon) dro jeg til Dublin for å løpe 2015 SSE Airtricity maraton for Speedwell Trust, en av mine veldedighetsorganisasjoner. Jeg regnet med at jeg kunne gjøre et livsvarig pb og slå tiden min i Flora London maraton 15 år tidligere, siden jeg hadde hørt at Dublin hadde en rask løype.
På løpsdagen gikk jeg til starten fra Clarence Hotel hvor jeg bodde (eid av 2 av U2-gutta jeg hørte). Varmet opp veldig forsiktig som hadde hatt en leggskade og satte i gang. Det var karer med heliumballonger festet som sa tiden de skulle løpe på ballongen. Jeg trengte å slå 4:47 så satte av gårde bak 4:45 kap.
Etter noen kilometer kjente jeg skarpe smerter i brystet, men var bare glad for at det ikke var leggen min og fortsatte! Publikum rundt banen var absolutt mentale og heiet på hver løper som om de var det
Zombie Apocalypse veldedighet maratonløper
personlige venner. En sa til og med "Kom igjen Speedwell" til meg! Det gikk så bra den første halvdelen av løpet at jeg endte opp med å følge 4:30-ballongen! Jeg ville ikke løpt i mer enn 3 timer på trening, så jeg visste at det ville bli tøft, og sikkert nok i løpet av de siste milene tok ballongen 4:30 meg opp og gikk forbi, så det var med stor lettelse at jeg ikke bare hadde mislyktes på grunn av skade, men slo også min levetid pb med rundt 5 minutter!
Jeg var selvfølgelig veldig trøtt ved målgang, selv om jeg var mye bedre i årene mine enn jeg hadde vært 15 år tidligere, men hadde ikke tenkt på å måtte gå tilbake til hotellet kald og sliten og gikk meg vill! Ikke bare det, men en ung dame som nærmet seg meg på fortauet så forskrekket ut, og jeg kunne ikke se hvorfor! Kom til hotellet til slutt og resepsjonisten ga meg et gratulasjonskort som jeg skulle presentere i baren for å få en gratis halvliter Guinness. Hun spurte meg om jeg trengte en ambulanse, og jeg spurte hvorfor, og hun pekte på brystet mitt! Sikkerhetsnålene som holdt nummeret mitt på, hadde nesten kuttet begge brystvortene! Nå forsto jeg hvorfor jenta i gata så så sjokkert ut. Problemet nå var at Eamon McClean velsignet ham i stedet for å tilbringe oktoberferien med familien, hadde kjørt hele veien fra Dungannon til Dublin bare for å møte meg etter løpet, og telefonen min var død etter å ha kjørt meg. Så jeg skyndte meg opp på rommet mitt, koblet det til, tok en dusj og ringte Eamon, bekymret for at han lurte på hvor i all verden jeg var.
Snart var han på hotellet og det var flott å se ham og vi tok en god prat. Han sa at jeg skulle komme innom veldedige organisasjonen for å se hva de gjorde med pengene. En stund senere fikk jeg en ny dags arbeid i Belfast, ga Eamon beskjed, og neste dag etter at jeg hadde gjort jobben dro jeg på bussen til Dungannon. Kvelden før tok jeg et par drinker i Kelly's Cellars, Belfast, og da jeg hørte Fleetwood Mac synge "Don't stop thinking about morgen" lurte jeg på om Eamon ville at jeg skulle holde en tale på skolen jeg besøkte dagen etter. hvor Speedwell-verkstedet var så hadde skrevet en liten tale og sendt den til ham på e-post, men han svarte ikke.
Uansett neste dag hentet Eamon meg fra busstasjonen i Dungannon og tok meg rett til Windmill Integrated Primary School som var vertskap for St Mary's Cabragh for workshopen. Barna var litt yngre enn meg forestilt seg. De blandet alle barna tilfeldig på alle bordene i hallen, slik at hvert bord hadde elever fra begge sider av samfunnet og hvert bord hadde et "fast håndspill"-sett som de skulle sette sammen seg imellom. Jeg fant nå ut at jeg var i en lærerassistentrolle! Så jeg spurte en ung jente hva det het som fikk lyset til å lyse i spillet, og hun svarte riktig "elektrisitet" og bekreftet at hun hadde rett, tenkte jeg, der, jeg har undervist litt.
Da alle spillene var laget og grundig testet kunngjorde Eamon at de hadde en spesiell gjest til stede, nemlig meg, og uten noen forvarsel fortalte dem at jeg hadde en tale å holde. Så jeg fikk litt panikk og satte i gang med talen min. Jeg fortalte barna det da jeg var noen dager gammel en stor mann kalt president Kennedy hadde kunngjort at Amerika ville sette en mann på månen innen slutten av tiåret. Jeg fortalte dem at 8 år senere lot mamma og pappa meg være oppe til nesten 04:00 for å se den første mannen på månen, og jeg sovnet og savnet det! Jeg sa da det med langfredagsavtalen (spør hvis noen hadde hørt om det og noen få så seg rundt og fåraktig løftet hendene opp) hadde disse øyene valgt fredens vei, en oppgave som var like vanskelig som å sette en mann på månen, og de hadde nå den sjansen. Nå jeg hadde lagt merke til at hallen hadde massevis av barnas kunstverk på veggene og, muligens, det så ut til å være et romreisetema, så i dette øyeblikket pekte jeg på et spesielt bilde som sa "Reach for the Stars" på det med massevis av raketter som gikk av og alle barna i rommet snudde hodet for å se på skjermen og jeg innså hvor mektig stillingen som lærer var førstehånds!
Etter bilder tok Eamon meg med til museet ved Hill of the O'Neills som lærte meg om delen av "Plantations" i Ulsters historie, folks hoder som ble brukt som fotballer, og jeg møtte Liz Weir "forteller og forfatter". Deretter tok han meg med for å se det provisoriske IRA East (tror jeg) Tyrone Brigade-martyrmaleriet før lunsj. Jeg har ikke et bilde av meg der og vet ikke om det finnes; Eamon trodde kanskje at jeg ikke ville like en, selv om jeg ikke hadde noe imot det.
Til lunsj ble jeg tilbudt stekte poteter: "Ja takk" så nypoteter "Ja takk" igjen og til slutt sauterte poteter og det virket surt å ikke ha noen av dem også! Jeg spurte Eamon hvor mye verkstedet hadde kostet å sette på. Jeg glemmer det nøyaktige tallet han ga meg, men jeg tror han sa mindre enn £200. Neste Eamon tok meg med til Speedwell Trust HQ, som var deilig, det hadde en enorm følelse av kreativitet rundt stedet, veldig sunt og vi hadde sjekkeseremonien for løpeturen min. Jeg kunne ikke tro hvor mye jeg hadde samlet inn inkludert
fra mange mennesker i Irland jeg aldri hadde hørt om. Sa farvel til Speedwell-mannskapet (se bilde Eamon 2. til høyre) og så dro vi for å møte Eamons far Paddy-Joe McClean. Paddy-Joe var en av de "hettekledde mennene" som ble utsatt for forbedrede avhørsteknikker av oss på begynnelsen av 70-tallet, jeg hadde lest John McGuffins bok om det The Guinea Griser. Jeg spurte Paddy-Joe hvordan kunne jeg be om unnskyldning, og han forsikret meg vennlig om at det ikke var behov for det var lenge siden, selv om resten av de hettekledde mennene saksøker oss og jeg klandrer dem ikke ut fra det jeg leser (deres advokat er Amal Clooney). Jeg ga Paddy-Joe en signert kopi av boken min (se bilde av meg med ham og kona Annie)
Neste Eamon tok meg med til Ballygawley bussbombeminnesmerket og pekte ut for meg hvor IRA-mannen hadde sluppet bomben fra. Dette angrepet var det nest mest dødelige en IRA utførte på våre styrker under problemene. Det jeg la merke til ved minnesmerket var både at minnesmerket ikke var blitt utsatt for hærverk på noen måte og at det ikke var noen respektløse lyder fra forbipasserende biler.
Litt av en faux pas ved at jeg glemmer å ta av meg hatten! (se bilde). Minnesmerket lød:
Til minne om
20 august 1988
Menig Jayson Burfitt (19)
Menig Blair Edgar Morris Bishop (19)
Menig Alexander Stephen Lewis (18)
Menig Stephen James Wilkinson (18)
Menig Peter Lloyd Bullock (21)
Menig Richard Greener (21)
Menig Mark Norsworthy (18)
Menig Jason Spencer Winter (19)
selv om jeg har lagt til alderen deres. 28 andre ble skadet.
Nå var presset virkelig på meg. Eamon hadde advart meg i Dublin og igjen nå at hvis jeg hadde på meg merkene mine på visse steder, så ville jeg ha en seriøs forklaring å gjøre. Dette nettstedet, og min bok, er sannsynligvis det. Jeg hadde bedt ham om å kjøre meg til Dungiven, hvor mitt selvbestemte oppdrag var å kjøpe en Kevin Lynch's Hurling Club-skjorte. Eamon trodde det var svært usannsynlig at jeg ville klare å få en. For å være ærlig var jeg bare litt mindre enn å drite meg da vi ankom Dungiven. Det kunne ha vært mindre stressende hvis jeg bare hadde bedt Ollie Lynch om å være min fikser, men på en eller annen måte virket det som juks, og jeg antar at jeg ville bevise at jeg fortjente mine SAS-vinger, så jeg hadde bare fortalt en SAS-fyr (Rob Paxman) at jeg skulle reise Så, er du som, jeg var en spion. Men jeg var ikke dum: åndelig sett trodde jeg at Kevin Lynch, som alle visste om historien min, ville våke over meg i Dungiven. Så Eamon tok meg med til den nærmeste puben i byen for å spørre hvor b&b-en min var, og dekselet mitt ble blåst på mindre enn et minutt etter litt Tyrone/Derry GAA-skravler ("Gå tilbake til Tyrone!") da Eamon sa at de hadde en en venn fra Bedford og de sa at de kjente noen i Bedford, det er Ollie Lynch som de fortalte og der var jeg. Så dro Eamon og jeg var helt alene i Dungiven! Meg! En britisk offentlig skole og Church of England trosskole utdannet Royalist, medlem av det konservative partiet og Artists' Rifles Clubhouse med en pris fra visestatsministeren til Hennes Majestets regjering og iført Special Air Service-vinger!
Så etter å ha forlatt tingene mine på b&b gikk jeg tilbake til puben (McReynolds bar) og spurte bartenderen om han visste hvordan jeg kunne kjøpe en Kevin Lynch's Hurling klubbskjorte, og han sa "Der er mannen din!" og en veldig høy og barsk mann kom opp og sa "Jeg er grunnleggeren av Kevin Lynch's Hurling Club". Vel, som dere kan forstå, holdt jeg nesten på å drite meg selv da jeg hadde på meg SAS-vingene mine selvfølgelig med Kevins emblem, og han tok nå hånden min. Nå en uke eller så tidligere hadde jeg overnattet på klubben min for første gang, Artists' Rifles Clubhouse. Hadde blitt kjempe forbanna og etter å ha lagt meg reiste jeg meg for å gå på do for å tisse, og i mørket som jeg var ukjent med ovenpå, gikk jeg ikke inn på badet, men inn i trappen og tumlet som i en vaskemaskin til bunnen og løsnet alle leddene. fingrene i høyre hånd og mest i venstre hånd. Vel, jeg kunne ikke så godt si til denne karen, beklager at jeg ikke kan riste hånden din ettersom jeg har løsnet hver finger som har falt ned trappene på SAS skyteklubb, så måtte motta hans meget faste håndtrykk som om ingenting var galt. Han ba meg nå gå til puben nedover veien og spørre i baren der, så dette var hva jeg gjorde etter en halvliter.
Jeg kjøpte en pizza og spiste den al fresco da jeg så denne statuen og inskripsjonen.
Jeg leste hva det sto om Finvola og visste at det var på tide å ta steget inn i Arcade Bar. Her er et bilde jeg tok av veggmaleriet på puben ved mitt senere besøk. Jeg gikk inn i baren og noen gutter var der, og jeg tilbød dem en drink, men de takket nei, så spurte bartenderen om han visste hvordan jeg kunne få tak i skjorten, og han ga meg et nummer å ringe. Før jeg satte meg ned med drinken min for å ringe, fant jeg den lokale (og globale) stjernen Cara Dillons håndskrevne personlig signerte tekster til sangen (Eddie Butchers I think) om Finvola, the Gem of the Roe (elven som renner gjennom Dungiven) og jeg følte meg glad og det var ingenting å frykte. Her synger hun det.
Jeg hadde en perfekt kveld i Arcade-baren og satt foran peisen og ble forsiktig forbanna av å tenke på besluttsomheten, styrke og lidelse til en mann som ikke spiser på 71 dager av kjærlighet til landet sitt. Jeg ringte nummeret, anropet virket litt rart, kanskje på grunn av aksenten min og jeg samlet skjorten ville bli brakt til min b&b. På slutten av kvelden kom den unge bartenderen bort og pratet med meg, og jeg tror jeg viste ham merkelappene mine, selv om jeg bare snakket om Kevins, vil du forstå. Før jeg dro ga jeg ham visittkortet mitt som sa Hennes Majestets
Statens mentale helsehelt. Jeg dro for å gå tilbake til b&b-en min, og han kom løpende etter meg og ropte "Clive!". Jeg hadde lagt igjen en boks med brukte patroner ved bordet mitt (til min elektroniske sigar). Forferdelig av meg, jeg beklager at du aldri skal la røykesøppelet ditt ligge.
Uansett, kanskje det er et større mirakel at jeg var oppe i tide til frokost neste dag enn at et vennlig par var der etter det for å selge meg skjorten. Kan ikke anbefale hardt nok til noen andre på vår side som vil være med i fredsprosessen å ta en tur til Dungiven for å kjøpe skjorta.
