Personlig vitnesbyrd
Jeg sa ovenfor at psykose er mangel på kunstterapi. Det er faktisk mange ting, inkludert en situasjon som skjer med akkurat samme andel personer i Vest-Lappland som her i Storbritannia, dvs. 1/100. Det som er interessant er at i Vest-Lappland 2/100.000 bli stemplet noe folk som de trykk inn Storbritannia kall en paranoid schizofren mens det her er de fleste av de 1/100 som er det. Jeg gjør ikke vet hvis den berømte "Livingston Rose" eksisterer faktisk, og av åpenbare årsaker til henne vil vi kanskje aldri gjøre det etter å ha returnert hennes NHS 1p feildiagnoseskadesjekk som omslutter en lang tirade av misbruk. Jeg hørte at det også er en Liverpool med sin egen tirade. Uansett er det noe , skal vi si, skjedde i livet mitt i april 1994, nesten 33 år gammel. Jeg tror jeg var litt utbrent egentlig etter ingen skikkelig ferie på 4 år, men en forandring er like god hvile og jeg følte meg veldig uthvilt , kanskje for mye til tider! Litt usunt overspent et par ganger. Uansett hva det var som skjedde med meg, har det aldri vært noen rapporter om lignende i min familie tidligere eller nå. Men faren min var en cøliaki, den sykdommen som er knyttet til denne tingen paranoid schizofreni leste jeg et sted, så jeg kan ha arvet det det var fra ham. Jeg hadde drukket tre halvlitere øl hver kveld i årevis, mer på fredag og lørdag, og det hjalp kanskje ikke, selv om jeg ikke tror det kan ha forårsaket det å røyke gress ti år tidligere fra denne pipen mens jeg reiste i Afrika, uansett hvor ille det er. reaksjon på den tiden.
Pipe hentet fra Pygmees Mt Hoyo Eastern Zaire som jeg røkte hasj gjennom på bursdagen min 1984
Jeg ble utfordret skal vi si nesten over natten, selv om jeg hadde gitt lite oppmerksomhet til visse aspekter av livet mitt på en stund. Jeg følte meg fantastisk spent som om jeg hadde vært den eneste personen i landet som ble sluppet inn i en stor hemmelighet. Jeg brukte den sommeren på å reise rundt i Storbritannia, Irland og deler av Europa på jakt etter mer undersøkende spenning. På slutten av sommeren fikk jeg feilutskrevet antidepressiva. Jeg ble ikke engang fortalt at det var en og siden jeg hadde hatt depresjon før jeg visste at jeg ikke hadde en og bare hadde gått til fastlegen for å få en sykmelding for å sende jobb slik at jeg kunne jobbe hjemmefra, ikke for hjelp med noen medisinsk tilstand. Det var som å helle bensin på et bål for å slukke det. Det endte med at jeg en uke eller to senere «forårsaket» skade for 10 000 pund på noen få minutter og ble seksjonert på et gammelt asyl, en opplevelse. Senere la jeg merke til de 3 symptomene jeg utviklet etter å ha tatt stoffet, imipramin var nøyaktig som beskrevet i bivirkningslisten inkludert "voldelig impulsiv oppførsel". Jeg fikk foreskrevet klorpromazin. Ingen alternativer ble nevnt eller diskutert. Det gjorde meg selvmordsdeprimert. Ingen spurte meg hva som hadde skjedd.
Klorpromazin ga meg retroejakulasjon. Jeg visste at jeg ikke kunne leve livet mitt med å føle meg så lavt, og så snart jeg ble løslatt sluttet jeg i all hemmelighet å ta det, effekten av antidepressiva hadde gått i remisjon. Det var alt som egentlig hadde skjedd, ikke sant? Fastlegen min hadde sendt meg på en kjempeflott narkotikareise og jeg hadde gjort den ekle cold turkey. Det er den eneste fornuftige måten å se det på. Det var en ensom beslutning å slutte å ta stoffet. Jeg følte at det ikke ville være støtte hvis jeg fortalte det til noen. Ingen hadde gitt meg noe håp om at jeg enten kunne komme meg helt til det punktet at jeg ikke trengte noen medisiner eller finne en medisin jeg med rimelighet kunne forventes å ta. Jeg følte et stort stigma mot meg selv og akutt forlegenhet ved diagnosen min. Det var ikke mulig å virkelig erkjenne for meg selv at jeg hadde vært syk i meg selv, da konsekvensene av det var utenkelige, men de lyktes. Det var en slags beskyttelsesmekanisme på en måte for å ikke la dem, mesteparten av tiden. Selv om jeg møtte en eller to gode sykepleiere på avdelingene, var jeg veldig lite imponert av nesten alle psykiatere (bortsett fra en skotsk) og dette mønsteret ville bli fulgt gjennom hele reisen min. Jeg brukte de neste 10 årene av livet mitt i en syklus hvor jeg gradvis kom til det punktet at jeg ble arrestert, ble seksjonert (først for kriminell skade og senere for skriftlig materiale jeg hadde produsert) og gjort selvmord av NHS hvis, som vi nå Kjenner stort sett meningsløse medisiner for schizofreni nesten alltid selv med en av de moderne såkalte atypiske stoffene, ga meg suicidal klinisk depresjon som en bivirkning. Samtidig ville all kamp forsvinne, og i fare for selvmord på grunn av depresjon ville jeg bli ansett som "frisk" og løslatt fra sykehus. Jeg ville da stoppe behandlingen min på grunn av bivirkningene før neste hendelse over 6 måneder senere. Jeg var ganske sikker på at siden introduksjonen av klorpromazin hadde mange pasienter, selv om jeg ikke vet hvor stor andel, begått selvmord på grunn av den kliniske depresjonen stoffene hadde forårsaket dem. Jeg var og er fortsatt helt forvirret over at jeg ikke ble gitt noen advarsel eller forståelse i denne forbindelse. Hvordan kunne dette landet låse en person inne og tvinge kjemikalier inn i blodet som gjorde dem suicidale? Hvilken elendighet med depresjon, akatisi og andre bivirkninger f.eks seksuelle måtte jeg tåle! Jeg rømte fra sykehuset ved andre gang jeg ble seksjonert, så redd for bivirkningene ble jeg og dro på flukt til seksjonen var utløpt. Min målestokk for lykke var ikke å bli medisinert, så jeg var i stand til å finne glede som gatetigger. Jeg forsvant hjemmefra i et helt år på et tidspunkt for å unngå behandling og stakk senere ut, rettmessig livredd for injeksjonen jeg skulle ha dagen etter. Igjen fant jeg litt lykke på flukt. Etter et tiår med dette ble jeg fortalt om en sykdom kalt postpsykotisk depresjon. Da jeg til slutt fikk et medikament som ikke nevnte depresjon som en bivirkning, ble jeg ikke deprimert, et stort fremskritt i behandlingen min. Så jeg lurte på om det virkelig fantes en slik sykdom som postpsykotisk depresjon i stedet for en beskyttende vrangforestilling fra psykiateren. Det virket som om forfengelighet hindret ham i å se at han kjørte sine egne pasienter til selvmord med narkotika som burde ha en advarsel på esken som sigaretter. Nok et skritt fremover fant sted da jeg fikk en ny CPN (Community Psychiatric Nurse) og hun gikk med på å prøve å behandle meg uten medisiner. Det fungerte ikke, uansett hva det måtte bety, men det viste meg (om enn ubevisst) at vi kanskje kunne samarbeide. Hun hjalp meg også med forhåndserklæringen min for å stoppe noen av stoffene jeg allerede så mislykket hadde blitt tvunget inn i meg igjen. Da MHRT (Mental Health Review Tribunal) løslot meg fra en seksjon, viste dette meg at jeg i det minste kunne få rettferdighet, nok et viktig øyeblikk. Omtrent 10 år og 8 seksjoner etter at jeg først ble syk ble jeg utskrevet fra sykehuset av sykehuslederne. Før jeg ble løslatt, hadde pasienten i sengen ved siden av meg fortalt meg at han ikke fikk noen bivirkninger av behandlingen. Siden ingen av lederne var lege, følte jeg et stort ansvar overfor dem for å løslate meg. Så på grunn av en til slutt syk og villede følelse av gjeld gikk jeg til fastlegen min (som jeg generelt hadde hatt et godt forhold til, nok en stor feil) og fortalte ham at det ikke krevde et geni for å se at jeg ville være tilbake på sykehuset igjen etter noen måneder hvis jeg ikke tok noe (jeg burde også ha sagt om jeg ble værende på stedet) og bedt ham om å i det minste prøve meg på det stoffet den andre pasienten gikk på, slik at jeg kunne si det til lederne jeg hadde. Jeg brukte det stoffet i de 16 årene fra april 2004 og unngikk sykehus. Det er egentlig ikke sant å si at jeg hadde det bra, og dette ble endelig vist da DWP til min glede fortalte meg at jeg ikke var eller ikke lenger var deaktivert. De tok feil her ved å ikke spørre meg når jeg sto opp eller om jeg hadde noen interesse i å forplante meg, så jeg utledet at spørreskjemaet deres var skrevet av en fullmektig fra et antipsykotisk legemiddelfirma. Generelt likte jeg å være det folk kalte syk. Jeg tenkte på å bli begravet ved siden av Spike Milligan hvis gravstein sier "I told you I was ill" min sa "Jeg fortalte deg at jeg ikke var syk" mens fyren på den andre siden sa "Jeg har sett verre gutter enn dette". Jeg følte meg veldig positiv og målrettet. På den annen side var behandlingen forferdelig: kriminelt og morderisk sjokkerende i 10 år inntil jeg fant dette stoffet, selv om det var meningsløst. Men jeg ville virkelig ikke endret noe (nå er jeg gjennom det!) da det hele ga meg stoffet til å skrive en bok, noe jeg ellers ikke ville ha gjort. Jeg holder meg frisk og har overvunnet alle humørproblemer jeg tror knyttet til arbeidssituasjonen min. Dette er godt hjulpet av å gå på treningsstudio. Jeg går de fleste dager. Familien min er veldig glad for at jeg har unngått sykehus så lenge (17 år nå) og ser ikke ut som jeg skal tilbake. Hvis jeg var hva er det å frykte? Det i seg selv er grunnlag for ikke å kreve medisiner. Og bortsett fra å mildne andres behov, beviser min tid det siste året uten såkalte antipsykotika sammen med Open Dialogue og Pertti Karppinen Transworld Sport-videoene for meg, så det er ingen grunn til å ta antipsykotika, og jeg kan indikere dette på forhåndserklæringen min. Hvorfor kan jeg legge det inn i forhåndserklæringen min? Fordi jeg kan utsette, selv uten å referere til Open Dialogue og Pertti Karppinen, til pre Open Dialogue-statistikken ved foten av Årsaker, Definisjoner og Prognose-seksjonen og hevde, velvillig, kan jeg holde meg bra uten antipsykotika, og alle som er uenige med meg er rett og slett produserer psykisk sykdom i meg for, til syvende og sist legemiddelfirmaet. Det har vært en ensom reise til dette punktet, så i tilfelle du ikke så det i Definisjonsseksjonen her er Mr Karppinen igjen, siden man ikke kan overarbeide poenget!