Kevin Lynch RIP
En av jobbene jeg har er som fagfellebedømmer for Royal College of Psychiatrists. Jeg har besøkt 60-80 psykiatriske avdelinger rundt disse øyene som en del av deres akkrediteringsprosess. Jeg oppgir alltid navnet mitt hvis det er ledig, men da Belfast kom opp for noen år siden ba jeg spesifikt om å bli satt på laget og ble det. Jeg fortalte det til broren min (som da var sjef for politiets lokale etterretningsenhet), og han hadde nylig vært innom for å se Bedford Blues spille Ulster i Anglo Irish Cup. Han ba meg ringe Paddy Campbell på www.belfastblackcabtours.co.uk og ta en tur rundt i byen. Paddy fortalte meg at han ville ta meg med til begge sider av byen og fortelle meg begge sider av historien. Dette gjorde han. Deretter inviterte han meg til å se meg rundt i Sinn Féin-butikken. Det var bare damen som serverte, så jeg fortalte henne at jeg kjente Kevin Lynchs bror i Bedford hvor jeg bor. Hun svarte ikke, kanskje overrasket med min engelske aksent. På vei ut for å komme tilbake i taxien spurte hun meg om jeg mente sultestreiken Kevin Lynch. Hun ga meg to Kevin Lynch-merker. Jeg innså at dette var en diplomatisk hendelse, men var sikker på hva jeg skulle gjøre: ta dem tilbake til Bedford og
Kevin Lynch-merket og Special Air Service-vingene på capsen min. Kevin døde etter 71 dager uten mat
spør Kevins bror Ollie om tillatelse til å bære merket. Dette gjorde jeg og han ga det. Huseiers sønn hørte på samtalen vår og spurte meg hvor mye jeg ville ha for det andre merket, men jeg ga det selvfølgelig bare til ham. Jeg ønsket å bære merket fordi bivirkningene tortur NHS hadde satt meg gjennom, satte selvmord i protest kontinuerlig på dagsordenen, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å bære merket gitt nå jeg hadde tillatelse. Da jeg senere ble tildelt SAS-vinger, var det best å bære pinnemerkets vingene under Kevins merke av respekt. Så Kevin kom ut på toppen av SAS denne gangen!
Når jeg hadde fått offisiell tillatelse til å bære Kevins merke og jeg hadde blitt tildelt Special Air Service-vinger, fant jeg meg selv på en annen Royal College of Psychiatrists-jobb i Belfast. Det virket som om jeg var der at tingen å gjøre var å besøke Dungiven, Kevins hjemby, iført merkene mine. Det er en historie i seg selv (se følgende avsnitt). Men da jeg kom tilbake til Bedford, spurte Kevins bror Ollie meg om jeg hadde besøkt graven og det hadde jeg ikke. En tid senere fikk jeg nok en gang jobb i Belfast, så jeg tok en ny tur til Dungiven, og bodde hos Margaret og Jim McCloskey på Edenroe Guest House innen syne av graven. Vi har alle hatt en rekke upassende hendelser med obsequies under problemene, og jeg håpet å oppnå noe bedre ved å vise min respekt ved graven. Kunne ikke finne graven med det første til tross for at den var den største på kirkegården! Det ble betalt av folket i Dungiven. Da jeg hadde funnet graven hadde jeg følelsen av at 2 personer på kirkegården var godt klar over hva jeg besøkte. Tok av meg hetten vendt mot graven, usikker på hva annet jeg skulle gjøre. Bestemte meg for å se på graven mens jeg konsentrerte meg om det jeg gjorde i 1981 da de 10 sultestreikende døde og da jeg var 25 år gammel som Kevin da han døde. Etter å ha stirret i 20 minutter så jeg Kevin reise seg fra graven som en sovende mann, og deretter våkne og børste seg ned før han gikk bort til meg og la hånden sin på skulderen min. I dette øyeblikk tok hallusinasjonen eller besøket av hva det var, og jeg la umiddelbart merke til at den andre av de to blomsterklasene til høyre hadde blitt løsnet av den sterke vinden den dagen eller noe. Så tappert, følte jeg, gikk jeg inn på graven og dyttet gummiproppen som haugen satt i inn i holderen. Oppstod for meg senere at (se bilde jeg tok av graven) at SAS-blomsterklassen kanskje synes blomsterarrangørkunnskapene mine var litt mangelfulle! Signerte kopier av det nye Kevin Lynch-portrettet av Robert Ballagh tilgjengelig her: www.kevinlynchs.com.
Neste dag, siden Dungiven bare er en busstur fra byen Derry (eller Londonderry hvis du foretrekker det av historiske årsaker), tok jeg bussen dit. Jeg la merke til at det var en tregere buss som gikk gjennom Sperrin-fjellene og Parc, hvor Kevin og Ollie ble født, så tok den i stedet. Gitt det faktum at jeg tilbake i 1994 hadde bestemt meg for å bruke litt tid på å tenke på saken du kanskje ikke blir overrasket over å høre, bestemte jeg meg for å bruke bussreisen på å lytte, igjen, fra arkivet, til RTE 1-radioprogrammet søndag med Miriam hvor hun snakket med Gerald "Ollie" Lynch og brødrene til to andre sultestreikere Raymond McCreesh og Francis Hughes. Showet ble avsluttet akkurat da bussen kjørte inn på standen på Derry. Tro meg ikke? Prøv det selv, og jeg kan på det varmeste anbefale gjestgiveriet Edenroe i Dungiven, hvor Margaret og Jim McCloskey vil ta seg ypperlig av deg!